Børsens historie

Tidlig på 1800-tallet var Norge en landbruks- og fiskerinasjon. Christiania var administrativt sentrum og hadde ca. 10 000 innbyggere. Økonomisk var det vanskelige tider, og det var mangel på penger. Dette la et knugende trykk på næringslivet, og det ble besluttet at man måtte få en børs for å få økt aktivitet i næringslivet.

Kjøpmann Nicolay Andresen regnes som børsens ”far”. Det var han som på Stortinget i 1818 fremmet forslag om å opprette en børs. Det ble nedsatt en komité av kaptein Gerner, grosserer Lysholm, kjøpmann Resch og handelsmann Normann. Denne gruppen uttalte:

”at Oprettelsen av en Børs i Norge er – for Handelen i Almindelighed og for at befordre Lethed og Orden i Handelsforretninger – ligesaa nyttig og vigtig som det under denne Forudsætning er nødvendig ved Lov at fastsætte de Regler og Forskrifter, som ved saadanne Indretninger skal iagttages, saa meget mer som der hidtil, saavidt Comiteen er bekjendt, ikke existerer nogen Anordning for Børsindretninger i Norge, da Anordningen af 22. December 1808 ikke er givet specielt for København, og som altsaa ikke kan være gjældende for Norge. Dog har Comiteen troet det rigtigst i det væsentlige at følge Forskrifterne i bemeldte Anordning undtagen i enkelte Tilfælde, hvor locale og andre Omstændigheder har gjort forandrede Bestemmelser nødvendig. Comiteen tror det imidlertid gavnlig at udvide Forslaget til lige Indretninger for de øvrige Stiftssteder.”

 

Børsloven av 1818

Kong Carl Johan sanksjonerte den første Børsloven den 8. september 1818. I april 1819 åpnet Christiania Børs sitt første lokale i Madam Jørgen Pløens Gaard i Toldbodgaten (nå Fred. Olsen-gården). Børsens åpningstid ble bestemt til å være mellom kl. 11.00 og 13.00 hver mandag og torsdag. Det mente man ville være ”tilstrækkeligt til at afgiøre de forekommende Forretninger paa Børsen”.

De viktigste oppgavene for børsen på denne tiden var valutaomsetning og kjøp og salg av veksler. Først ved århundreskiftet ble børsen en ordentlig varebørs og frem mot 1. verdenskrig ble en rekke vareslag tatt opp til notering. I mars 1881 kom fondsbørsen i gang i beskjedne former med kursnoteringer på 30 obligasjoner og aksjer, hvorav en vesentlig del var jernbaneaksjer.

 

I eget hus

I 1823 sendte Børskomitéen ut en invitasjon til tegning av obligasjoner til "Opbyggelse av en Børs i Christiania". Planene kom den unge arkitektstudent, Christian Heinrich Grosch, for øret. Han ble den ene av de to første fullt utdannete, sivile arkitekter i Norge, og børsbygningen var det første store oppdraget Grosch fikk i Christiania. Han tegnet senere Universitetet, gamle Norges Bank og Basarhallene.

Innvielsen av den nye børsbygningen fant sted 3. januar 1829. Bygningen ble da det første monumentalbygg reist i Norge etter 1814. De første årene ble bygningen også brukt til basarer, utstillinger og festarrangementer. Dessuten holdt Christianias kommunestyre sine møter her helt frem til 1880.

 

Valuta- og varehandel

Børsen hadde opprinnelig to oppgaver: Den skulle fungere som en valutabørs samt som et auksjonshus for "Kjøbmandsvarer, Skibe og Skibsparter". To ganger i uken ble det foretatt noteringer i norske spesidaler og skilling mot ”mark Hamburgerbanko”, engelske pund, hollandske gylden, franske franc og danske riksbankdaler. Varehandelen fikk imidlertid ikke stort omfang før på begynnelsen av 1900-tallet. På dette tidspunktet omfattet varehandelen blant annet sukker, mel, potetmel, smør, frukt, oljer, matvarer, grønnsåpe, sildeolje, sildemel og fisk.

I tiden før 1. verdenskrig økte aktiviteten betraktelig og man begynte med 3 handelsdager pr. uke i 1914. Da krigen brøt ut i august 1914 ble det innført en daglig samlingstid for meglerne. I de siste årene av 1. verdenskrig innførte staten rasjonering og maksimalpriser på en del matvarer, og børsen ble inntil videre tvunget til å innstille noteringene for en rekke matvarer.

Daglige noteringer ble først innført for valutahandelen. Det skjedde i 1907 og var en av aktivitetene på Oslo Børs frem til og med 31. august 1991.

Fra 1991 ble de daglige valutanoteringene flyttet til Norges Bank. I 1963 opphørte varebørsvirksomheten. Et unntak var eggnoteringen som ble opprettholdt innenfor landbruksavtalen frem til årsskiftet 1974/1975. En lang og tradisjonsrik epoke i børsens historie var dermed slutt.

Lavere aktivitet i valuta- og varehandelen etter 1. verdenskrig førte dog ikke med seg at det ble lavere aktivitet på børsen. Tvert i mot, nå ble det økt fokus på den hittil så beskjedne handelen i aksjer og obligasjoner.

 

Verdipapirbørs

Aksjer og obligasjoner var lite utbredt i Norge før 1880. Den første norske aksjeemisjonen i moderne forstand fant trolig sted i forbindelse med planer om å etablere Norges Bank i 1816. Emisjonen ble imidlertid fullstendig mislykket, noe som resulterte i tvangsinnskudd. Det var antagelig kapitalmangelen og de usikre pengeforhold som gjorde at aksjeselskapsformen ikke slo igjennom tidligere. Kapital til norsk næringsvirksomhet ble derfor i stor utstrekning skaffet fra utenlandske investorer. Først da pengeforholdene tok seg opp i Norge utover i 1870-årene, ble emisjonsvirksomheten lettere.

Initiativet til etablering av en fondsbørs (verdipapirbørs) i hovedstaden ble tatt av bankierene N.A. Andersen og S. C. Andersen i desember 1880, og 1. mars 1881 startet verdipapirnoteringen.

I begynnelsen var denne delen av børsens virksomhet beskjeden. Noteringen foregikk kun én gang i måneden med byens to fondsmeglerforretninger til stede. (Daglige noteringer ble innført for skips- og hvalaksjer i 1916, og for de øvrige i 1922). Det var heller ingen omsetning - kun registrering av kurser. Den første kurslisten som ble publisert 1. mars 1881 omfattet 16 obligasjonsserier og 23 aksjer.

Mot slutten av århundret økte imidlertid aktiviteten, og det var noteringer på fondsbørsen to ganger i måneden. Behovet for regler og forskrifter for kursnoteringen meldte seg raskt. Noe senere kom det også krav om at selskapene skulle offentliggjøre sine regnskaper. Dermed hadde Børskomitéen allerede ved fondsbørsens spede begynnelse fastslått de grunnleggende prinsipper for kursnoteringen.

 

Børsens 100-års jubileum i 1919

I løpet av de første 100 årene børsen hadde eksistert var det de siste 10-20 årene en kraftig utvikling både for lovgivningen og reguleringer og selve handelen. Det at børsen hadde blitt en viktig institusjon i samfunnet kom også til uttrykk ved at Kong Haakon deltok i feiringen av at børsen 25. april 1919 kunne feire 100 år som institusjon.

I boken som ble laget i anledning børsens 100 års jubileum finner man denne oversikten over antall verdipapir som var notert i 1919:

  • På A I listen (2 ganger ukentlig): 63 stats-, hypotek- og kommuneobligasjoner, 64 bank, 23 forsikrings- og 21 industriaksjer.
  • På A II listen (månedlig): 97 kommune- og industriobligasjoner, 20 jernbane-, bank- og forsikringsaksjer og 27 industriaksjer.
  • På B I listen (daglig): 68 skipsaksjer.
  • På B II listen (2 ganger ukentlig): 69 skipsaksjer og 17 hvalaksjer.
  • På B III listen (1 gang i uken): 49 skipsaksjer.

Totalt var det 578 verdipapir notert på Kristiania Børs i 1919.

 

Lokale børser

Tidligere var det en rekke lokale børser i Norge. Trondheim (1819), Bergen, (1837), Kristiansand (1837), Drammen (1839), Stavanger (1878), Kristiansund (1894), Skien (1895), Ålesund (1905), Sandefjord (1912), Haugesund (1894) og Fredrikstad (1921). Disse lokale børsene drev vanligvis med valutanoteringer og vareomsetning, men noterte også enkelte lokale aksjer.

Aktiviteten på disse lokale børsene var stor både før og under 1. verdenskrig, men falt etter hvert kraftig tilbake. De lokale børsene ble dermed underlagt Oslo Børs i tur og orden. Den siste lokale børsen var Bergen Børs, som ble overtatt av Oslo Børs så sent som i juni 2000.

 

Viktige informasjonskilder

Prinsippet om lik tilgang til informasjon har alltid vært et viktig prinsipp for børsen. Opp gjennom tidene har ulike informasjonskilder i stor grad preget hverdagen både for investorer, meglere, børsansatte og andre grupper.

Vinduet som er montert i den opprinnelige noteringssalen, var en viktig informasjonskilde for meglerne i seilskutetiden. Instrumentet står i forbindelse med en værhane på taket, og kan derfor vise vindretningen. Kom vinden inn fra sør, og inn i fjorden, ble det godt med skuter og varer, og prisene sank. Dersom vinden kom fra nord ble det dårlig med leveranser, og prisene steg. Meglerne benyttet også vindretningen til å beregne varenes ankomsttid. Vinduret fungerer fremdeles i beste velgående, men med dagens krav til informasjon har det nok utspilt sin rolle!

I 1856 skaffet børsen telegrafiske kurs- og varenoteringer fra utlandet. To ganger i uken ble prisene på de viktigste kolonivarene overført fra Hamburg. Avisene var også interessert i denne informasjonen, men Børskomitéen besluttet at telegrammene skulle "slås opp ved Børsens åpning" før avisene kunne omtale nyhetene. Også i de dager gjaldt det å være først ute med de viktigste nyhetene.

I 1867 ble Christiania Børs Norsk Telegram Bureau´s første kunde. Året etter fikk børsen i stand en ordning slik at telegrammer om sildefisket ble sendt i avskrift fra Indredepartementet. Samme år sikret børsen seg også telegrafisk beretning vedrørende isforholdene på Christianiafjorden.

Landets første telefonsamband ble opprettet mellom børsene i Drammen og Christiania. Markedets behov for informasjon førte også til at Christiania Børs fant det regningssvarende å finansiere et telekabelstrekk mellom Norge og Storbritannia. Børsen måtte påta seg disse oppgavene siden andre vurderte prosjektene som overinvesteringer.

14. mai 1925 begynte børsen å offentliggjøre kurser og noteringer over radio. I første omgang avtalte man en prøvetid på tre måneder, men tiltaket var så vellykket at det ble en permanent ordning. NRK installerte en mikrofon i børsbygningen og opplesningen ble besørget av børsens personale. Sendingene omfattet valutanoteringene, ca. 30 varepriser til sammen i ukens løp og noteringene for verdipapirer – tre typer obligasjoner, aksjer i fire banker, tolv industriselskaper og ti skipsrederier, samtlige hvalaksjer og ”de selskaper som til enhver tid har børsnotert omsetning”

Nyheter fra Oslo Børs er den programposten som har vært lengst på NRK bortsett fra værmeldingen som har eksistert lengre. I dag er det både radio- og tv-sendinger fra Oslo Børs som oppsummerer handledagen.

1983 startet NRK med de første tekst tv sendingene. I 1986 ble det igangsatt et samarbeid med børsen og man fikk overført dagens sluttkurser for aksjer og obligasjoner. Senere kom det også 15. minutters forsinkede kurser. I dag er nok internett mest brukt som informasjonskilde for ulike typer børsinformasjon, men fremdeles er det svært mange som bruker tekst tv som sin primære informasjonskilde.

Med datamaskinens inntog ble mye av den informasjonen som hittil hadde vært forbeholdt de som hadde sete på Oslo Børs gjort tilgjengelig for alle. I 1995 lanserte børsen sine første internettsider, dog uten kursinformasjon. I desember 2000 ble også 15 minutters forsinkede kurser gjort tilgjengelig på nettsidene.

I 2003 lanserte Oslo Børs sitt eget SMS nummer (2022). Meningen med dette var å skape en egen SMS tjeneste for børsinformasjon. Her kan man få aksjekurser, indeksverdier og annen markedsinformasjon direkte i realtid fra Oslo Børs til sin mobiltelefon. Tjenesten er bygd opp slik at den er meget enkel å bruke. Man behøver kun å skrive symbolnavn eller selskaps/indeksnavn og sende dette til SMS nummer 2022, uten å måtte huske ytterligere prefikser.

 

Den store ombyggingen

I 1909 begynte arbeidet med en påbygging av børsen etter en arkitektkonkurranse i 1908. Det ble ikke utdelt noen førstepremie, men Børskomitéen mente at Carl Michaelsen utkast med mottoet "Gamle greier" med noe omarbeidelse var det beste alternativet. I 1911 var utbyggingen av fløyene rundt et åpent atrium ferdig. Børsbygningen ble fredet i 1927.

 

Jobbetiden

Spekulasjonstiden under og like etter den første verdenskrig har fått betegnelsen ”jobbetiden”. Før Børsen rundet sine første hundre år, kom verdenskrigen som førte til en spekulasjonsboom. "Jobbetiden” var et faktum. En rekke nye selskaper dukket opp. "Alle" kjøpte aksjer, og kursene steg til stadig nye høyder. Seriøse meglere hadde ikke kapasitet til å følge opp. Aksjer ble omsatt over alt. Blant annet var Grand Café et yndet omsetningssted.

Denne usunne situasjonen kunne ikke vare særlig lenge, og en lov mot "aksjejobbingen" ble innført. Loven var imidlertid ikke tilstrekkelig til å redde en mengde mennesker fra ruin da jobbetiden var over. I børsens årsberetning fra 1921 kan lese om hvorfor en slik krise kunne oppstå, og hva børsen mente var årsaken: ”Den almindelige spekulationsfeber tør vel kanskje belastes mest, men kostbar og unødig stor administation, alt for stor tilbøyelighet til at gi store utbytter fremfor at trygge forretningerne med reserver, slendrian og omtrentlighet i næsten alle forhold og alle samfundslag og luksusbehov til det latterlige tør vel også være momenter at nævne”

Mellomkrigstiden kan ses som en sammenhengende kriseperiode for norsk økonomi. Krakket på New York-børsen 29. oktober 1929 gjorde ikke forholdene bedre, og førte til den verste depresjonen i verdensøkonomien i moderne tid. Dette kunne man også se helt tydelig i børsens statistikk. Aksjeomsetningen på Oslo Børs falt fra 207 millioner kroner i 1919, til 4 millioner kroner i 1932.

 

 

Selskaper og meglere

I perioder med stigende aktivitet ønsket stadig flere selskaper å bli kursnotert. Prinsippet om kjennskap og tillit til selskapet og offentliggjørelse av regnskapene, utelukket imidlertid mange kandidater fra den offisielle noteringen. Selskaper som ble avvist av Børskomitéen, ble ofte notert på meglernes egne lister. Til tider kunne denne listen omfatte langt flere selskaper enn den offisielle kurslisten.

I mellomkrigstiden var det også en diskusjon omkring omsetningen av utenlandske verdipapirer. I løpet av de siste årene under 1. verdenskrig var det kommet til flere finske verdipapirer. Disse ble gikk imidlertid ut av kurslisten i 1923. Først i 1950 årene ble dette igjen diskutert av myndighetene og Børsen. Omsetning av utenlandske verdipapirer foregikk i denne tiden uten noen formell notering på Børsen.

I perioder med høy aktivitet steg også antall fondsmeglerforretninger, og under 1. verdenskrig var det i alt 1.304 slike forretninger i Norge. Børskomitéen gav meglerautorisasjon for deltagelse i Noteringsutvalget, dvs. i selve børshandelen, men flere ikke-autoriserte meglere skaffet seg plass "utenfor skranken" på Børsen. På denne måten fikk de overvære noteringene uten selv å kunne stille kurser.

 

2. verdenskrig

Etter at Norge ble okkupert i 1940 ble Børsen pålagt strenge restriksjoner. Man søkte å hindre en spekulasjonsbølge som den man hadde sett under første verdenskrig. Dessuten prøvde man å hindre inngrep fra okkupasjonsmaktens side.

I 1941 ble alle radioapparater beslaglagt, og Børsen måtte telefonere kursene ut til meglerne rundt i landet. Børskomitéen ble nazifisert fra 1942. Verdipapirnoteringene ble suspendert 8. mai 1945, men gjenopptatt den 11. mai.

Komitéens formann før krigen, skipsreder Kaare Schøning, ble gjeninnsatt da krigen var over i 1945 og man byttet også ut de nazistvennlige komitemedlemmene som hadde blitt innsatt da krigen brøt ut.

 

Fondsbørsen i dvale

I tiden etter 2. verdenskrig var de fleste aktiviteter på børsen preget av den strenge reguleringsøkomien som fulgte i etterkant. Dette gjaldt særlig varebørsen og fondsbørsvirksomheten. Blant annet førte etterkrigstidens lavrentepolitikk til at obligasjoner var lite attraktive investeringsalternativer. Men reguleringene ble gradvis opphevet, og fra midten av 80-tallet har verdipapirmarkedet vist en stadig økende vitalitet.

 

Oljeeventyret

Børsen ble preget av olje-feberen som grep landet etter at Ekofisk ble erklært drivverdig i 1969. Uttrykket "tantetegning" oppstod i denne tiden. Ved overtegning ble nemlig aksjene fordelt forholdsmessig, hvilket gjorde det lurt å operere med flere "navn". Emisjoner i oljeaksjer ble tegnet av investorenes tanter, venner, katter og hunder.

Aktiviteten dabbet imidlertid av i perioden 1974 - 1977. Årsakene var mange: Myndighetene gjeninnførte omsetningsavgiften på aksjer, oljeselskapene ble hardt beskattet, det var dårlige tider i shipping og kursene falt i London og New York.

 

Internasjonaliseringen

Utenlandsk kapital har tradisjonelt vært viktig for norsk næringsliv. Industrialiseringen av Norge ville neppe funnet sted i samme tempo og omfang uten investeringer fra utlandet. Etter 2. verdenskrig var det imidlertid først på 80-tallet at utlendinger i noen større grad fattet interesse for å handle norske verdipapirer igjen.

I 1981 fant Oslo Børs det regningssvarende å styrke sitt internasjonale nett ved å bli medlem av den internasjonale børsføderasjonen FIBV, Fédération Internationale des Bourses de Valeurs. I 1990 ble Oslo Børs med i den europeiske børsføderasjonen FESE, Federation of European Stock Exchanges, som et ledd i EFTA-landenes nærmere samarbeid med EU. Organisasjonen er et viktig forum for de europeiske børsene i koordinering av arbeidet med de direktiver o.l. som vedrører verdipapirmarkedet i EØS-landene.

 

Vekst og fall

Verdipapirhandelen på Oslo Børs økte kraftig utover 1980-tallet takket være oppsvinget i norsk økonomi og en rekke politiske tiltak som stimulert sparing i verdipapirer. I denne perioden ble Børsen også markedsplass for store finansielle operasjoner på grunn av oppkjøp, omstruktureringer og fusjoner.

Oktober 1987 kom derfor som et sjokk på de fleste aktører i verdipapirmarkedet. Fredag den 16. oktober falt kursene dramatisk i New York, og gav et forvarsel til mandag og tirsdag påfølgende uke. Oslo Børs' histories største kursfall på en dag kom tirsdag 20. oktober. Totalindeksen falt da med 19 prosent.

Sammenbruddet i de internasjonale aksjemarkedene falt sammen med en økonomisk nedgang i Norge. Krakket kom dermed til å ramme Oslo Børs hardere og over lengre tid enn ved andre børser. En dokumentavgift på aksjeomsetning som ble innført fra årsskiftet 1987/88, forverret situasjonen ytterligere (omsetningskatten ble fjernet etter ett år). Dessuten hadde man med den stadig økte globaliseringen av verdipapirhandelen fått alternative handelsplasser. London fremstod som et viktig utenlandsmarked for omsetning av norske papirer.

I 1989 var det igjen blitt fart i aksjeomsetningen på Oslo Børs. I 1990 nådde totalindeksen på ny en historisk topp på 666,35 poeng, men samme dag, den 2. august, invaderte Irak Kuwait, og frem til årsslutt falt totalindeksen med 46 prosent. I de to påfølgende årene forsterket den norske bankkrisen og den internasjonale valutauroen pessimismen.

Først da den europeiske valutapolitikken ble lagt om og den norske kronen gjort flytende 10. desember 1992, ble det ny fart i markedet. Den 27. januar 1994 passerte totalindeksen for første gang den tidligere "all time high" fra august 1990. Senere nådde totalindeksen stadig nye rekordhøyder. Totalindeksen (TOTX) er senere erstattet av Hovedindeksen (OSEBX).

 

Modernisering av markedet

Norge har vært et foregangsland med hensyn til å rasjonalisere oppgjørsrutiner og å effektivisere eierregistreringen i verdipapirhandelen. Børsen var sterkt medvirkende til etableringen av Verdipapirsentralen (VPS) i 1985 og regelverket rundt denne.

I 1988 skjedde vesentlige begivenheter for det norske verdipapirmarkedet. Den ene var ikrafttredelsen av den nye børsloven som slår fast at det tilligger børsen å drive markedsplassen, utføre kontrollfunksjoner samt ivareta spredning av kurser og kurssensitiv informasjon. Loven gir også børsen hjemmel til å ta i bruk sanksjoner som f.eks. overtredelsesgebyr. Det ble også oppnevnt en klageinstans, Børsklagenemden, for avgjørelser fattet av Børsstyret. Medlemmene av Børsklagenemden oppnevnes av Finansdepartementet.

I 1988 ble det videre introdusert et elektronisk handelssystem på Oslo Børs. Den gamle auksjonsmodellen ble avløst av et system for kontinuerlig handel i samtlige noterte verdipapirer gjennom hele handelsdagen. Dette gjorde Oslo Børs til en moderne markedsplass og åpnet for nye finansielle produkter. Dessuten ble det mulig med desentralisert handel, dvs. at meglerne handlet fra sine egne kontorer med terminaler knyttet opp til Børsens datasystem uten å møtes på børsen. Obligasjonshandelen foregikk på denne måten fra oktober 1989, og derivatomsetningen har helt fra oppstart fulgt tilsvarende prinsipper.

Innføringen av handelssystemet i 1988 krevde plass til et datagulv, og derfor måtte atriet tas i bruk. Dette ble overbygget med et glasstak - en idé som slett ikke var ny. I Carl Michaelsens tegninger fra 1908 foreligger to utkast til et glasstak, ett med tønnehvelv og ett med saltak. Ombyggingen ble tegnet av arkitektfirmaet Hille & Melbye A/S. Oppdraget ble utført i samarbeid med Riksantikvaren og utgjør stilmessig en helhet med bygningen forøvrig.

Ved inngangen til det nye årtusenet etablerte Oslo Børs et enda mer revolusjonerende elektronisk handelssystem for aksjer, kalt ASTS. Dette skjedde 5. februar 1999. Fra september samme år ble også obligasjonshandelen tilknyttet det samme systemet, som er basert på automatisk matching av ordrer fra en elektronisk ordrebok. Etter et års drift hadde handelssystemet vist en imponerende driftssikkerhet, med en oppetid på 99,98 prosent. Systemet er desentralisert, slik at Oslo Børs kunne tilby fjernmedlemskap for deltakelse i handelen. Meglerne sitter ikke lenger i børsbygningen, men handler direkte fra sine hjemmekontorer.

Med innføringen av det nye handelssystemet ble det også mulig å handle via Internett. En håndfull meglerhus kunne ved inngangen til nytt årtusen tilby sine kunder å handle gjennom såkalt direkte-ruting av ordre - fra egen PC, via megleren og til børsens handelssystem. Dette var meget populært, og førte til en kraftig økning av antall handler.

Etter ASTS har Oslo Børs byttet handelssystemer ved tre anledninger. Bakgrunnen var at man ønsket å være på samme handelssystem som andre, større markeder, slik at det skulle bli enklere for internasjonale meglerhus å knytte seg opp for å handle direkte på Oslo Børs. I første omgang ble samme handelssystem som de øvrige nordiske børsene (Saxess for aksjer og obligasjoner og Click for derivater) tatt i bruk, mens senere ble dette byttet ut med Londonbørsens handelssystem (SOLA for derivater og TradElect for aksjer og obligasjoner). Teknologi har vært den viktigste driveren for utviklingen innen verdipapirmarkedene etter tusenårsskiftet. Det har vært en enorm utvikling på teknologisiden, og behovet for stadig raskere og kraftigere systemer har vært fremtredende. Parallelt er det utviklet stadig mer avanserte løsninger for datamaskingenerert handel. Etter kort tid med TradElect, ble dette systemet byttet ut med et enda raskere og mer moderne system; Millennium Exchange. Systemer er eid av, og brukes også av Londonbørsen, Europas største og viktigste børs.

I 2010 ble også ordning med sentral motpart (CCP) innført for oppgjør av aksjer, egenkapitalbevis og ETFer handlet på Oslo Børs’ markedsplasser. Som sentral motpart i aksjemarkedet vil et clearinghus, for eksempel SIX (tidl. Oslo Clearing), tre inn som juridisk motpart for opprinnelig kjøper og selger fra og med det tidspunktet deres ordre matches i Børsens handelssystem. Innføringen av én sentral motpart reduserer risikoen mellom deltakerne (meglerforetak og banker) i det sentrale verdipapiroppgjøret. Meglerforetakene får dessuten redusert sine transaksjonskostnader fordi antall oppgjørstransaksjoner reduseres som følge av såkalt transaksjonsnetting, det vil si at kun nettoposisjoner sendes til oppgjør. CCP (central counterpart) har blitt en industristandard i verdipapirmarkedene. Med denne løsningen på plass er det norske verdipapirmarkedet konkurransedyktig med tilsvarende markeder internasjonalt.

 

Markedsdata

Fondsmeglerfirmaet Carl Kierulf & Co A/S ga ut første utgave av Kierulfs Håndbok i 1900 med innsamlede, standardiserte og bearbeidede data om norske børsnoterte selskaper og verdipapirer. Carl Kierulf skriver selv i forordet av boken følgende:

"Den store betydning som handelen med stats- hyphotek- og kommuneobligationer samt spesielt aktier har nu faaet hos os, og vanskeligheterne ved hurtig at kunne skaffe paalitelige oplysninger over de forskjellige foretagenders stilling, har brakt mig paa den tanke at samle og udgive i bogform de viktigste oplysninger om de papirer som noteres paa mæglernes kursliste."

Kierulfs håndbok ble sett på som uunnværlig, og ble også kalt næringslivets leksikon på denne tiden. Formålet var å gi saklige, nøytrale og korrekte opplysninger om norske aksjer og obligasjoner som kunne danne basis for den enkeltes egne vurderinger. Arbeidet med denne håndboken har klare paralleller til dagens oppdatering og salg av markedsdata fra OBI.

Viktigheten av pålitelige markedsdata har bare økt med årene. Virksomheten i Kierulf ble videreutviklet og inngikk i 1987 i selskapet Custos Finansanalyse, som ble kjøpt opp av Oslo Børs med virkning fra 1988. Selskapet endret samtidig navn til Oslo Børs Informasjon (OBI). OBI er senere fusjonert inn i Oslo Børs. Strategien ble endret og man valgte hovedsakelig å satse på salg av kursdata og annen markedsinformasjon.

Et avansert feedsystem benyttes for å distribuere data som genereres på Oslo Børs’ markedsplasser ut til brukerne. Markedsdata har utviklet seg til å bli et av de viktigste inntektsområdene for Oslo Børs.

 

En ny tid

Med innføringen av handelssystemet ASTS i februar 1999 var en lang epoke over på Oslo Børs. Frem til nå måtte alle meglere ha såkalt ”sete” på børsen for å få lov til å handle. Men 5. februar flyttet de ut av børsbygningen. Det virkelig revolusjonerende var at det nå ikke spilte noen rolle hvor de satt og handlet. Gjennom det nye elektroniske handelssystemet kunne meglerne koble seg opp fra alle verdenshjørner, og handle direkte fra sin PC.

Samtidig så vi de første tilløp til aksjehandel over internett, og ved inngangen til år 2000 var det fem meglerhus som kunne tilby sine kunder denne tjenesten. Fra nå så vi også etableringen av rene nettmeglerhus, deriblant Netfonds og Stocknet som de aller første norske. Dermed kunne hvem som helst sitt hjemme foran sin PC å legge inn ordre til megleren, som i sin tur rutet ordren direkte inn i børsens handelssystem. Allerede i 2001 var det 14 meglerhus som tilbød aksjehandel via Internett.

 

Dot.com-bølgen

Høsten 1998 falt oljeprisen dramatisk og var en periode under USD 10 per fat. Som en typisk oljebørs falt totalindeksen omlag 50 prosent fra april til oktober 1998. Men at det går opp og ned i aksjemarkedet skulle dette og de neste årene bli et godt eksempel på. Internett-teknologien sto nå foran en eksplosjonsartet utvikling, og i 1999 og deler av 2000 ble Internett-aksjer, og aksjer som på en eller annen måte kunne relateres til denne teknologien priset skyhøyt. Det til tross for at svært mange av disse selskapene var tynget av stor gjeld og sa rett ut at de ikke kom til å tjene penger på flere år. Hadde gamle økonomiske teorier spilt falitt? Ja, mange mente faktisk det. På det mest optimistiske ble for eksempel IT-konsulenter priset til 20 millioner kroner per hode, og investorene lot ikke til å bry seg om de gamle økonomiske teorier og befestede ordtak som ”cash is king”. Det var en urokkelig tro på fremtiden, og ikke siden jernbane- og hvalaksjenes tid har vel en ny næring skapt en bonanza-steming som Internett-bransjen på denne tiden.

Men ingenting vokser inn i himmelen. Også dot.com-bølgen gikk mot sin ende noen måneder ut i 2000. Da kom de gamle holdningene om at selskapene måtte vise inntjening for å bli priset deretter tilbake. Fra våren 2000 gikk verdens aksjemarkeder inn i en langvarig nedtur, og mye baserte seg på at den amerikanske økonomien opplevde en resesjon etter økonomisk opptur gjennom hele 90-tallet. Per februar 2003 var Oslo Børs satt tilbake til 1996-nivå hva gjaldt den generelle utviklingen, omsetningstallene falt tilbake og aksjer som investeringsobjekt hadde fått seg en kraftig knekk. Bare tre år tidligere var situasjonen helt motsatt, med gryende interesse for aksjer og stadig høyere omsetningstall.

 

Strategiske allianser

Med økt internasjonalisering og kraftig vekst i børshandelen over landegrensene vokste behovet for å styrke distribusjonen av verdipapirene notert på Oslo Børs frem. Det var viktig å forenkle muligheten til å handle på Oslo Børs, og løsningen ble å inngå samarbeid med andre børser, først og fremst om felles handelssystem. Ved å benytte samme teknologi som større markedsplasser, ville det være enklere for internasjonale meglerhus å også kople seg opp mot det norske markedet.

Våren 2002 tok Oslo Børs i bruk handelssystemet SAXESS, som var utviklet av OM Technology i Sverige. Årsaken var at Oslo Børs nå hadde inngått en strategisk allianse med de øvrige børsene i Norden, NOREX-alliansen. Intensjonsavtalen om etablering av NOREX ble inngått i november 1999. Børsene i NOREX-alliansen var i utgangspunktet selvstendige børser, men skulle gjennom alliansen danne en nordisk markedsplass med felles handelsplattform og et harmonisert regelverk. Oslo Børs fikk raskt en rekke nye, internasjonale meglerhus som medlemmer. Interessen for nordiske aksjer var stor. Sammen kunne de fire nordiske landene tilby interessante investeringsobjekter i et bredt sammensatt spekter av bransjer. Etter hvert endret forutsetningen for alliansen seg noe, blant annet ved at svenske OMX kjøpte opp de øvrige nordiske og baltiske børsene. OMX ble deretter kjøpt opp av amerikanske Nasdaq. Oslo Børs ble den eneste børsen i samarbeidet som var eiermessig uavhengig. De øvrige nordiske børsene inngikk i Nasdaq OMX.

I 2009 inngikk Oslo Børs en strategisk samarbeidsavtale med London Stock Exchange Group, og dermed opphørte NOREX. Avtalen med Londonbørsen gjelder på tvers av aksje-, rente- og derivatmarkedene. Hensikten var å forbedre markedseffektiviteten og likviditeten for begge partenes kunder. Avtalen innebærer blant annet at London Stock Exchange Group leverer handelssystemer for alle Oslo Børs’ verdipapirmarkeder, med TradElect for aksjer og renter samt SOLA®, handelsteknologi lisensiert fra kanadiske TMX Group, for derivater. Londonbørsens teknologi ble tatt i bruk på Oslo Børs’ markedsplasser i løpet av 2009 og 2010.

Strategien med strategiske allianser har vist meget vellykket. En rekke meglerhus har blitt medlemmer på Oslo Børs etter at strategiske allianser med andre børser ble inngått, noe som har ført til økt kapitaltilgang for det norske verdipapirmarkedet. Handelen på Oslo Børs’ markedsplasser har vokst betydelig etter 2002.

 

I ny drakt

År 2000 kom, og børsens ansatte var kommet opp i et anseelig antall av mer enn 100 personer. Børsbygningen, med sin lite praktiske innredning, hadde allerede i flere år vært for liten. Enten måtte børsen flytte til nye, større lokale eller så måtte noe gjøres innvendig i den ærverdige bygningen i Tollbugata.

Mange ble nok lettet da det ble bestemt at børsen fremdeles skulle ha adresse i Tollbugata 2, og en omfattende ombygging av børsbygget tok til høsten 2001. Etter ca ett år med hamring, banking, boring og øredøvende støy med en rekke av de ansatte slepende rundt på sine PCér til kontorer fri for håndverkere, sto Oslo Børs frem i ny drakt i oktober 2002. Åpen Børs ble ombyggingsprosjektet kalt, og åpen børs ble det. I atriet vokste fire balkonger frem i hvert sitt hjørne, og i fløyene ble samtlige vegger fjernet. Det var arkitekt Niels Torp som hadde tegnet de nye lokalene – en verdig arvtaker etter arkitekten av den opprinnelige børsbygningen, Christian Grosch.

Børsdirektør Sven Arild Andersen oppdaget raskt en stor fordel med de nye, åpne lokalene; ”Nå kan jeg stå midt i atriet og se 70 prosent av de ansatte”, sa Andersen, som selv var en viktig pådriver for å få børsstyret med på å bevilge 40 millioner kroner til ombyggingen. Midlene vil bli tjent inn, ikke minst pga bortfall av høye husleieutgifter i tilstøtende lokaler som i flere år har huset et betydelig antall av de ansatte.

Oslo Børs har blitt en svært moderne markedsplass – ikke bare teknisk, men også fysisk og funksjonelt.

 

Privatiseringen av Oslo Børs

Etter 182 års drift ble Oslo Børs omdannet fra selvfinansierende stiftelse til aksjeselskap og privatisert i mai 2001. Oslo Børs Holding ASA ble etablert, og selskapets eneste oppgave var å eie 100 prosent av aksjene i Oslo Børs ASA, som er selve markedsplassen. Oslo Børs Holding ASA ble handlet på Verdipapirforetakenes Forbunds OTC-liste, men har helt fra privatiseringstidspunktet valgt å opptre som om selskapet er børsnotert.

Oslo Børs Holding ASA ble fusjonert med VPS Holding ASA i 2007, og Oslo Børs VPS Holding ASA ble etablert. Konsernets eiere er hovedsakelig norske og utenlandske institusjonelle investorer, meglerhus og investeringsbanker, enkelte norske børsnoterte selskaper, pensjonskasser samt andre private selskaper og privatpersoner. Lovbestemte eierbegrensninger gjør at ingen enkeltaksjonær har en dominerende posisjon i selskapet selskapet. Største aksjonær per februar 2016 er DNB, med ca 20 prosent eierandel.

Kontakt oss

Oslo Børs

  • Tollbugata 2
  • Postboks 460 Sentrum, 0105 Oslo
  • +47 22 34 17 00